Ombord verdens største gassferge

I dag fikk jeg min første tur med M/F Boknafjord, på vei fra Stord til vår avdeling i Fyllingsdalen i Bergen. Foruten en vakker sjøreise på flatt hav og pent vær, så var det stas å være ombord i en splitter ny gassferge, med ABB-utstyr ombord. Vår marinevirksomhet har levert fire stk elektromotorer og fire frekvensomformere, som brukes til å regulere hastigheten til motorene.



Fartøyet er bygget av Fiskarstrand og ferjestrekningen Halhjem - Sandvikvåg opereres av Fjord1. Den ble levert i desember, så jeg våger å kalle den splitter ny! Fergen er verdens største av sitt slag. I stedet for diesel bruker den gass til å produsere strøm, som igjen brukes til å drive motorer som er knyttet til akslingen som driver propellene. Det vil nesten eliminere lokal foruresning og redusere klimagassutslipp med rundt 25 prosent.


Peter

Elanslutning av fartyg i hamn

Under förra veckan var jag i Molde och Kristiansund för att presentera ABB:s tekniska lösningar för att ansluta fartyg i hamn till det lokala elnätet. ABB är marknadsledare av landanslutningar av fartyg och har tidigare bland annat levererat landanslutningen till Color Lines fartyg i Oslo.

Ett fartyg som ligger stilla i hamnen har motorerna i gång för att generera ström till alla system och processer ombord. Stora kryssningsfartyg har ofta ett effektbehov på 7-8 MW, ett mindre fartyg kring 1 MW. Utsläppen från fartyg våra hamnar bidrar till lokala föroreningar av kväveoxider, partiklar motsvarande utsläppen från tusentals dieselbilar. I Kristiansund står supplybåtarna till oljeplattformarna för det största antalet anlöp. Totalt gör supplybåtarna 2 500 anlöp varje år, ofta till kajplatser som ligger mitt i Kristiansund.

Intresset bland deltagarna på mötet var genuint och förhoppningarna är stora om att i framtiden, genom att stänga av fartygens motorer och driva fartygen på el, få ett renare, tystare och mer miljövänligt Kristiansund.

//Ola Norén
Salgssjef trafostasjoner

Se film om ABBs landanslutningar på Youtube: http://youtu.be/UROTi4znDSc

Tilbakeblikk

I dag har jeg scannet gamle bilder fra transformatorvirksomheten i Drammen og kom over dette blinkskuddet :-) Mine kolleger sier at det er fra cirka 1920 og viser to gutter som står inni / ved siden av en mantelvikling, av den typen som ble produsert av National Industri i Drammen, en av ABB-forløperne.

Mvh

Line

Fotojobb på Ormen Lange

Et lite tilbakeblikk på 2009 for å - bokstavelig talt - gi dere noen bilder av en del av den jobben jeg gjør i informasjonsavdelingen i ABB. Jeg er nemlig ofte på besøk på anleggene til våre kunder for å fotografere. Bildet over er tatt av fotograf Morten Brakestad da han og jeg var på Ormen Lange-anlegget på Aukra for tre år siden, for å ta offisielle bilder til bruk i ABB i hele verden. For ordens skyld, Morten var fotografen på dette oppdraget, jeg fulgte bare med på lasset :-) Nedenfor ser dere Morten i arbeid også. Her er vi på utsiktspunktet på utsiden av gjerdet, for å ta bilder av prosessanlegget i «blåtimen».

Vi ble veldig godt mottatt av både folk fra Shell som er operatør og av ABBs ingeniører på anlegget. Som vanlig mye venting under slike oppdrag, men i løpet av de tre dagene fikk vi masse gode bilder, og siden vi skrev februar og fikk nysnø så fikk vi et praktfullt, arktisk preg på bildene, som dere kan se på en av de offisielle nedenfor.

 
 Foto: Morten Brakestad

Mvh
Peter

Turné i Midtøsten

Jeg holder vanligvis til ved ABBs avdeling i Fyllingsdalen, men nå har jeg vært to uker på turné i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater og Doha i Qatar sammen med kollegaene Heidi Fuglum og Lars Olaussen. Nedenfor et bilde av Heidi og ivrige ingeniørkolleger i Qatar.


Norske ABB har mye aktivitet i området og hensikten med turen er å forbedre servicetilbudet til kundene våre her nede. Vi bruker et konsept vi allerede har hatt stor suksess med i Norge, og skal rett og slett sørge for at alle kundehenvendelser blir tatt hånd om på en profesjonell måte. Alle henvendelser blir logget i et felles verktøy, som gjør det enkelt med oppfølging, rapportering og historisk oversikt.

Kommer ikke utenom å ta med et bilde av kontoret til ABB i Abu Dhabi (se under). Noen sier at her er det lett å flytte til en ny lokasjon om en skulle ønske det. Det er bare å gi det en skubb i siden :-)

Med vennlig hilsen
Bjørn-Magnus Larsen

Kan en fjær bli til fem kormedlemmer?

Det er stille i kjelleren i Ole Deviks vei nå. Under et grønt piano ligger en rød fjær og vitner om at jula kom tidlig i år for en liten gruppe ABB’ere som ikke trodde de kunne synge inntil de fikk sjansen. Men historien starter tidligere, med et selskap som gjentatte ganger har sett verdien av at ansatte har det hyggelig sammen også i sosiale sammenhenger. Dermed ble det ABB-festival også i 2011, og korslag, og dermed en rekke lokale entusiaster som pisket sammen gjenger til kor som sang mer eller mindre ubevisst flerstemt. Slik også i Ole Deviks vei, der en godlynt Duracell-kanin og en tøff, men forfengelig hallingdøl (la oss bare kalle dem Kalle og Bjørn) overtalte lettlurte ansatte til å tro at å stille på scenen i skjørt med grønne prikker og synge ’Shoop Shoop Song’ skulle være bra for karrieren.  Dem om det. Men en ting fikk de rett i, de lovte oss moro i Bergen i september, og moro ble det!

Men så begynner den egentlige historien: Den handler om en gjeng ivrige kormedlemmer som raskt arrangerte korpils for å glemme en heller lunken plassering i Bergen.  Det er usikkert akkurat hvor langt de hadde kommet i TP-runden (eller ned i glasset) før en tok mot til seg og sa det alle tenkte på: ’Hva om vi gjør det igjen?’ Og etter nok en runde i baren begynte de villeste ideene å komme. Stikkord som ’julebordet’, ’røde fjærboaer’, ’synge solo’,  ’show’, ’julenisse’ og ’julesang-medley’ kom opp, og for hvert av dem lo vi enda mer. Noe mer utenkelig fantes vel ikke. Lov å drømme, liksom.

Men så skjer det merkelige: Ideen slipper ikke taket. Det blir en korøvelse. Og enda en. Og selv om vi blir færre og færre, våger vi mer og mer. Plutselig er det ikke så farlig å synge alene lenger. Plutselig er ikke scenen så stor eller publikum så mange. Mikrofonen er din venn, særlig hvis det er klang på lyden. Og hallingdølen kommer på gli med dette å stille i julenissedrakt, så lenge det blir en fin en. På toppen av det hele blir vi faktisk spurt av julebordskomiteen om å bidra til underholdningen før vi rekker å spørre selv, og vi begynner å tro det er mulig. Øvelsene intensiveres, folk tar med kake, antall pizzaer øker drastisk, og vi begynner å skjønne at det ikke er noen vei tilbake nå.

Og oppi det hele blir vi kjent med hverandre. Vi lærer hva ’Vil dere høre Last Christmas?’ heter på rumensk, kasakstansk og østfoldsk. Vi blir bedre kjent med hverandres hverdag, både på og utenfor jobb. Vi begynner på den reisen som sakte, men sikkert over tid gjør kolleger til det vi kaller venner.

Like før er det selvsagt armer og bein: Gitaristen og trommeslageren melder forfall, noen tør ikke allikevel, tostemt blir til veldig-mange-stemt, keyboardet virker ikke lenger, og butikken er utsolgt på julenisseskjegg. Det er da vi ser at det meste løser seg med vilje og improvisasjon, ikke helt ulikt det vi ser i den hverdagen vi kaller jobben vår.

Resten er historie. Uansett hva man måtte mene om den musikalske kvaliteten på innslaget på julebordet, tror jeg de fleste av oss som var der fikk med seg en gjeng som brøt noen av sine grenser denne kvelden. Til og med skjørtet med grønne prikker fikk være med igjen, om enn i noe redusert antall. Kanskje like greit. Da var det bedre at Billingstad-gjengen løftet kvelden ytterligere med Lucia-tog, disco-show og scene-stripping, og skikkelig allsang som avslutning! 

Tilbake i Ole Deviks vei plukker jeg opp den røde fjæren under pianoet. Jeg tar den med hjem og legger den i skuffen, som et lite minne om en hektisk høst og en fin opplevelse på scenen med kolleger jeg er stolt av. ’Nå er du vel ferdig med disse musikk-greiene på jobben’, spør kona meg. ’Vet ikke helt’, svarer jeg forsiktig, og blir lettet når jeg ser at hun rister oppgitt på hodet og smiler…

Nyttårseglas i Sunnhordlandsbassenget

Då eg skulle bunkre diesel for vinterbruk i seglbåten min, nytta eg høve til å invitere nye kollegaer på båttur. Turen skulle gå frå Sagvåg sør på Stord, til den gamle handlestaden Brandasund, lengst nord i nabokommunen Bømlo.

Ekteparet Vijaya og Avik Bhattacharya samt nytilsett prosjektingeniør, Terje Løken frå Stord, meldte raskt si interesse. På førehand vart dei åtvara om 3-4 varmegrader, store nedbørmengder og vindstyrke på grensa til liten kuling.

Då ingen av dei nye gastane hadde erfaring med segling - og ikkje minst forhold ved vinterseglas, brukte me god tid på å gå igjennom bruk av naudutstyr og korrekt personsikring. Blant anna vart brannslukkerutstyr, lensepumper, VHF-radio og naudrakettar prioritert. Då orienteringa ombord var avrunda fekk alle på seg segldrakter og flytevestar. Landstraumen vart kutta, flagget vart heist, lanternene kom på og dieselmotoren skauv fart på skroget.

Vijaya og Avik på framdekket.

På veg opp Stokksundet styrte autopiloten medan alle ihuga veksla på å ha rorvakt. Vindstyrken auka og hadde retning nordvest - midt i fleisen. I periodar vart vindkast opp mot styrke 7 Beaufort observert på seglinstrumenta. Det freista lite å heise segl og krysse mot.

I salongen vart parafinlampen tent og kaffivatnet teken fram. Ute på dekk herja ein haglskur. Sikta var elendig, men då fersk kaffi og julekjeksrestar vart servert i styrebrønnen, vart smila enda breiare hjå besetninga. God mat og varme klede var heilt klart det som skulle til for å halde den gode stemninga.

Etter omlag ein time med motorgang frå Sagvåg passerte me Rubbestadneset, austom Bømlo. Vinden løya litt slik at det vart mogleg å ta seg fram på dekk. Den flotte utsikta oppover Nyleia, ei skipslei vest i Fitjarøyane, vart peika på og diskutert. Eit og anna fiske- og nyttefartøy vart møtt med vink. Det kom til og med nokre solgløtt fram.

Då me hadde passert nordre spissen av Ålfåro, den lengste øya i skjergarden mellom Bømlo og Fitjar, merka me at skrogrørsla hadde endra seg. Dønningar frå havgapet i Selbjørnsfjorden fekk skroget til å duve i sjøen. Frå framdekket kom det frydefylte rop - Vijaya og Avik sto på baugen og gynga i takt med skroget.

Etter å ha runda Torsdagsøy dreia kompasskursen vestover, langsetter leia i Kyrkjesundet. Vêret endra seg igjen. Ein regnskur spylte effektivt kjekssmulane i styrebrønnen på sjøen. Mannskapet trakk ned i salongen for å varma og tørka seg. Humøret var framleis på topp.

Horisonten lysna - og etter to og ein halv time til sjøs, fekk me auge på destinasjonen - butikken på øya Gisøy, i Brandasund. Alle kom seg kjapt ut på dekk, klare til å hjelpe med fortøyninga. Som einaste besøkjande båt var det ikkje noko utfordring å få plass ved kaien. Drivstofftank og reservekanner vart toppa med diesel og i butikken vart det kjøpt iskrem og potetchips. Betjeninga flirte litt og spurde om me hadde bomma på årstida.

Etter lunsjen ombord hadde det nok vore godt med ein kvil, men ettersom vinden hadde løyna kraftig, spurde kapteinen om det var interesse for ein svipptur ut i havgapet. ”Klart det!”, kom svaret umiddelbart.


 Terje og Ingmar i styrebrønnen.

Segldrakter og flytevestar kom på igjen, båten vart sjøklargjort og kursen gjekk nordover mot Selbjørnsfjorden. Til å begynne med i le av Slåtterøy – kjend for Slåtterøy fyr, det kraftigaste fyrljoset i Noreg.

På veg ut av sundet førebudde me riggen for segling. Med eit segl oppe kan ein oppnå komfortabel rørsle i båten ved sjøgang - i tillegg til å halde på manøverevna ved motorstopp. Avik tok seg forsiktig fram til seglet på forstaget, medan Vijaya og Terje brukte rorkulten til å styre båten opp mot vinden. Då Avik hadde returnert til styrebrønnen - og fallet var sikra, sette me segl. Mannskapet fungerte kjempebra.

Dei gamle dønningane frå nordvestkulingen som hadde herja tidlegare på dagen, vart større og større, jo lengre ut me kom. Langs med land såg me sjøen bryte fleire meter oppetter svaberga. Kapteinen spurde høfleg om nokon ville vende attande til land, men fekk klar beskjed om å halde kursen.

Omlag ei nautisk mil frå Brandasund, med Austevoll forut, vart kursen endra austover mot Fitjar. Mannskapet sat samla i styrebrønnen. Det var framleis smil og ablegøyer, men stadig mindre snakk. Skuldast det frykt, eller kvalme, - eller kanskje litt begge deler?

Vijaya koste seg ombord.

Etter omlag ein time i havgapet vart kursen vendt sørover att. I innseglinga til Engesundsleia, heilt nord i Fitjarøyane, kom me i le for dønningane - og mannskapet fekk fart på snakketøyet igjen. Eg vart forsikra om at ingen hadde blitt skremde, men at alle hadde hatt ei uvant kjensle i mageregionen. Til alt hell var det ingen som rakk å bli sjøsjuk - med andre ord ingen krabbemating.

Nattemørkret seig over oss og vinden døydde heilt ut. Sjøen vart svart og blank. Seglet gjorde eigentleg ikkje noko nytte meir, men me lot det stå ut turen.
Etter halvanna time med flott nattseglas mellom holmar og skjær i Fitjar, nærma me oss heimehamna igjen.

Utafor Vikanes, omlag ei nautisk mil frå Sagvåg, ba Vijaya om å få stoppe båtmotoren. Dette fekk ho fort medhald i hos resten av mannskapet.
Båten dreiv sakte rundt i stilla, medan me studerte naturen og ljoset frå fyrlykter, bruer og bygningar på land. Det gjorde godt å sleppe motorduren ei lita stund.

Trygt attende i Sagvåg, rakk me akkurat å fortøye før regndråpane hølja ned. Fuktige ytterklede vart hengde til tørk og båten vart rydda. Stemninga var oppstemd og skrytet sat laust om opplevingar til sjøs. Ein nøgd båteigar fekk tilslutt spørsmål om å gjenta suksessen, berre vêret vart meir sommarleg fyrst. Eg gledar meg allereie!

Takk til gode kollegaer i ABB for hyggjeleg selskap ombord i Albin.

Ingmar Helland

Juletrefest på Billingstad

I går var det juletrefest på Billingstad, en tradisjon vi har sammen med Aibel. Det var første juletrefest for sønnen min William på snart 2 år, og det mest spennende var nok ballongen og godteriposen han fikk av nissen. Synes dette er en koselig tradisjon og det bringer tilbake minner fra de årene jeg var liten og var på juletrefester. Det er nok nissen og godteriposen jeg også husker best :-) Stabekk janitsjarorkester var underholdere og de gjorde en knall jobb med å fange barnas oppmerksomhet med felles sanger, skuespill og film. Gleder meg til neste jul!
Therese

Fredagsvele

Ulsteinvik markerer fredag den 13. med sveler! Wenche har kokelert medan Trygve hjelper til :-)

-LMN

Teknikkurs i klassisk langrenn

Alle nordmenn er født med ski på beina, sies det. Men det betyr jo ikke at det ikke en en annledning til å finpusse litt ekstra på teknikken nå som snøen endelig ser ut til å virkelig legge seg for sesongen, og de ivrigste for lengst har startet forberedelsene for birken, vasaloppet, marcialonga og det som "verre" er!

Derfor har det blitt lagt til rette for at vi sammen med en gjeng glade kollegaer kan tilbringe noen timer i området rundt frognerseteren på tirsdagskveldene gjennom januar måned på skikurs for å optimere teknikken mot en liten egenandel, som er helt greit. Det er både lærerikt, sosialt og morro. De har også forsøkt å dele oss opp etter ferdigheter, derfor er kurset er delt opp i tre kategorier som følger:

- Jag har inte åkt så mycket langrenn och åker korta turer i passe tempo fordi det er gøy.
- Jag har åkt mycket langrenn och åker korta och långa turer både for trening och moro.
- Jag åker så långt och snabbt som møjligt, här är det Marcia Longa / Birken / Vasaloppet nästa!
(står på Svensk ettersom initiativtageren er en av våre Svenske kollegaer som jobber fast her i Oslo)

Sist var det så mørkt da vi ankom at jeg bare ble med den første gruppen jeg så, noe jeg er nokså sikker på at var den melllomste. Men vi blir insturert av dyktige instruktører som gir oss induviduelle tilbakemeldinger, så gode (og mange) tilbakemeldinger har ikke latt vente på seg. Selv fikk staketeknikken min gjennomgå ved sist økt (i karakterisert format til alle andres store latter, glede og fornøyelse... hehe), men noe som tydelig gav resultater ved utgangen av økten da jeg nært sagt fosset avgårde!

Her legger jeg til et bilde fra artighetene:Forruten skiteknikk kurs kan jeg jo kaste inn at det også finnes en masse annen morro man kan hive seg med på, blandt annet både klatring (se tidligere blogpost) og golf. Også har jeg hørt rykter om at vi har en nokså ivrig sykkelgruppe! :-)

Nettstasjoner og drikkestasjoner

Man må jo ha en hobby og for meg har det gått litt "sport" i å finne nettstasjoner som er laget i vår fabrikk i Skien når jeg er ute og løper. Her er en av dem, mellom Raunholm og Hageberg på østsiden av Stord. Denne gangen hadde jeg med kamera også. Greit å vite at strømforsyningen er i trygge hender ;-) Tipper det er noen tusen slike "ABB-kiosker" rundt omkring i landet. Noen andre som har liknende bilder?

Peter

Sauer, salg og trafikksikkerhet

Fikk så lyst til å dele dette bildet, som jeg tok på Austevoll i fjor sommer. Da jeg skulle ta bilde av Svein Arne Solsvik og bilen hans, spaserte en flokk villsauer forbi, uten å bry seg nevneverdig om fotoseansen. Bildet ble tatt i forbindelse med en trafikksikkerhetskampanje vi skulle lage. Svein Arne er en av mange i ABB som kjører mye i jobben, som blant annet innebærer salg til en rekke energiverk langs hele vestlandskysten.

P