Jeg var ikke tøff nok, så jeg stilte i «Stoltzekleiven Opp» med kamera i stedet for løpesko. Det var det jo nok av andre som gjorde. Jeg strevde meg om lag 400 meter opp fra starten i Fjellveien, fant et fint sted i en sving, fant fram kameraet og satte meg ned og ventet.
Jeg var tidlig ute, så jeg hadde to timer til å tørrtrene på de første løperne. Etter en drøy time passerte kjendisene fra TV2, men jeg var bare måtelig interessert. Jeg ventet på de virkelige stjernene, mine kolleger fra ABB.
Stoltzekleiven er ikke en løype. Det er en steinrøys. Omtrent samtidig som sola kastet sine første stråler på monsterbakken for dagen, startet den første av mine kolleger på de 313 høydemeterne som fordeler seg ujevnt over en distanse på 900 meter. Det er altså 1 meter opp for hver tredje meter bort.
Jeg kjente stoltheten steg i takt med de målrettede skrittene til de første løperne i den karakteristiske hvite drakten og den røde logoen vår. Den ene grimasen etter den andre rundet svingen. Noen smilte tappert da de passerte, samtidig som de prøvde å plassere beina rett i steinura. Jeg tok mine bilder, og prøvde å heie litt samtidig.
Enkelte var lykkelig uvitende om at de rundt neste sving ville møte skiltet fra arrangøren: «Du er bare halvveis». Et trøstens ord på vei mot toppen.
Drøyt 80 ABB-løpere var på startstreken, noe som betyr et oppmøte på rundt 20 prosent fra vårt kontor i Fyllingsdalen, selv om enkelte kolleger også hadde kommet langveis fra. Det var intervallstart med ti sekunders mellomrom. Den lange halen av ABB-løpere hadde passert etter omlag 17 minutter.
Var det ikke noen som en gang sa at de du møter på vei til toppen er de samme som du møter på vei ned? Jeg vet i hvert fall at de jeg møtte på vei mot toppen på lørdag, er de samme som jeg møter på jobb denne uka. Det gjør meg stolt.
Jeg er imponert over alle som tok seg opp Stoltzekleiven i helgen og tenker i mitt stille sinn at kanskje noen andre må ta bildene neste år.
Peter
 |
| Aina Bjørke Kallestad var blant sprekingene som tok seg til topps på lørdag. |
Jeg var tidlig ute, så jeg hadde to timer til å tørrtrene på de første løperne. Etter en drøy time passerte kjendisene fra TV2, men jeg var bare måtelig interessert. Jeg ventet på de virkelige stjernene, mine kolleger fra ABB.
Stoltzekleiven er ikke en løype. Det er en steinrøys. Omtrent samtidig som sola kastet sine første stråler på monsterbakken for dagen, startet den første av mine kolleger på de 313 høydemeterne som fordeler seg ujevnt over en distanse på 900 meter. Det er altså 1 meter opp for hver tredje meter bort.
Jeg kjente stoltheten steg i takt med de målrettede skrittene til de første løperne i den karakteristiske hvite drakten og den røde logoen vår. Den ene grimasen etter den andre rundet svingen. Noen smilte tappert da de passerte, samtidig som de prøvde å plassere beina rett i steinura. Jeg tok mine bilder, og prøvde å heie litt samtidig.
 |
| Galgenhumor på bergensk. |
Enkelte var lykkelig uvitende om at de rundt neste sving ville møte skiltet fra arrangøren: «Du er bare halvveis». Et trøstens ord på vei mot toppen.
Drøyt 80 ABB-løpere var på startstreken, noe som betyr et oppmøte på rundt 20 prosent fra vårt kontor i Fyllingsdalen, selv om enkelte kolleger også hadde kommet langveis fra. Det var intervallstart med ti sekunders mellomrom. Den lange halen av ABB-løpere hadde passert etter omlag 17 minutter.
Var det ikke noen som en gang sa at de du møter på vei til toppen er de samme som du møter på vei ned? Jeg vet i hvert fall at de jeg møtte på vei mot toppen på lørdag, er de samme som jeg møter på jobb denne uka. Det gjør meg stolt.
Jeg er imponert over alle som tok seg opp Stoltzekleiven i helgen og tenker i mitt stille sinn at kanskje noen andre må ta bildene neste år.
Peter
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar