Kan en fjær bli til fem kormedlemmer?

Det er stille i kjelleren i Ole Deviks vei nå. Under et grønt piano ligger en rød fjær og vitner om at jula kom tidlig i år for en liten gruppe ABB’ere som ikke trodde de kunne synge inntil de fikk sjansen. Men historien starter tidligere, med et selskap som gjentatte ganger har sett verdien av at ansatte har det hyggelig sammen også i sosiale sammenhenger. Dermed ble det ABB-festival også i 2011, og korslag, og dermed en rekke lokale entusiaster som pisket sammen gjenger til kor som sang mer eller mindre ubevisst flerstemt. Slik også i Ole Deviks vei, der en godlynt Duracell-kanin og en tøff, men forfengelig hallingdøl (la oss bare kalle dem Kalle og Bjørn) overtalte lettlurte ansatte til å tro at å stille på scenen i skjørt med grønne prikker og synge ’Shoop Shoop Song’ skulle være bra for karrieren.  Dem om det. Men en ting fikk de rett i, de lovte oss moro i Bergen i september, og moro ble det!

Men så begynner den egentlige historien: Den handler om en gjeng ivrige kormedlemmer som raskt arrangerte korpils for å glemme en heller lunken plassering i Bergen.  Det er usikkert akkurat hvor langt de hadde kommet i TP-runden (eller ned i glasset) før en tok mot til seg og sa det alle tenkte på: ’Hva om vi gjør det igjen?’ Og etter nok en runde i baren begynte de villeste ideene å komme. Stikkord som ’julebordet’, ’røde fjærboaer’, ’synge solo’,  ’show’, ’julenisse’ og ’julesang-medley’ kom opp, og for hvert av dem lo vi enda mer. Noe mer utenkelig fantes vel ikke. Lov å drømme, liksom.

Men så skjer det merkelige: Ideen slipper ikke taket. Det blir en korøvelse. Og enda en. Og selv om vi blir færre og færre, våger vi mer og mer. Plutselig er det ikke så farlig å synge alene lenger. Plutselig er ikke scenen så stor eller publikum så mange. Mikrofonen er din venn, særlig hvis det er klang på lyden. Og hallingdølen kommer på gli med dette å stille i julenissedrakt, så lenge det blir en fin en. På toppen av det hele blir vi faktisk spurt av julebordskomiteen om å bidra til underholdningen før vi rekker å spørre selv, og vi begynner å tro det er mulig. Øvelsene intensiveres, folk tar med kake, antall pizzaer øker drastisk, og vi begynner å skjønne at det ikke er noen vei tilbake nå.

Og oppi det hele blir vi kjent med hverandre. Vi lærer hva ’Vil dere høre Last Christmas?’ heter på rumensk, kasakstansk og østfoldsk. Vi blir bedre kjent med hverandres hverdag, både på og utenfor jobb. Vi begynner på den reisen som sakte, men sikkert over tid gjør kolleger til det vi kaller venner.

Like før er det selvsagt armer og bein: Gitaristen og trommeslageren melder forfall, noen tør ikke allikevel, tostemt blir til veldig-mange-stemt, keyboardet virker ikke lenger, og butikken er utsolgt på julenisseskjegg. Det er da vi ser at det meste løser seg med vilje og improvisasjon, ikke helt ulikt det vi ser i den hverdagen vi kaller jobben vår.

Resten er historie. Uansett hva man måtte mene om den musikalske kvaliteten på innslaget på julebordet, tror jeg de fleste av oss som var der fikk med seg en gjeng som brøt noen av sine grenser denne kvelden. Til og med skjørtet med grønne prikker fikk være med igjen, om enn i noe redusert antall. Kanskje like greit. Da var det bedre at Billingstad-gjengen løftet kvelden ytterligere med Lucia-tog, disco-show og scene-stripping, og skikkelig allsang som avslutning! 

Tilbake i Ole Deviks vei plukker jeg opp den røde fjæren under pianoet. Jeg tar den med hjem og legger den i skuffen, som et lite minne om en hektisk høst og en fin opplevelse på scenen med kolleger jeg er stolt av. ’Nå er du vel ferdig med disse musikk-greiene på jobben’, spør kona meg. ’Vet ikke helt’, svarer jeg forsiktig, og blir lettet når jeg ser at hun rister oppgitt på hodet og smiler…